Finn Berger
Moderator
Sommerøl
Sommeren nærmer seg. Det er lys i enden av tunnelen, og bryggere som vil ha noe å servere når vi når den, må begynne å tenke på hva kjelleren skal fylles med.
Det åpenbare valget av et passende øl på en varm sommerdag vil for de aller fleste være pils. Og det er ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er et godt øl å slukke tørsten med når sola steiker og man helst vil sitte i skyggen og ta livet med ro. De færreste vil takke nei til et duggfriskt glass gylden pilsner i den situasjonen - gitt at de drikker øl, så klart.
Men er det det beste alternativet når hjemmebryggeren skal forberede seg for sommeren? Pils er ikke det letteste ølet å få til, og mange vil hevde at du må ha mulighet til å gjære kaldt om det skal bli riktig.
Det siste kan nok diskuteres, men uansett: Det finnes lyse og lette alternativer til pilsen som ikke krever en kald kjeller eller avansert utstyr for temperaturkontroll. Kølsch, som er pilsens nærmeste slektning blant overgjæra øl, er et eksempel, men det er faktiskenda vanskeligere å få til enn pils. Så finnes det belgiske lyse øl som ikke trenger å være alkoholbomber - men ikke alle er så glade i den egne belgiske smaken, og om du skal brygge for den store sommerfesten, er det kanskje ikke så lurt å satse belgisk.
Amerikanerne har cream ale, amerikansk blond ale og amerikansk hveteøl som alle kunne være aktuelle, men for oss som Norbrygg-bryggere har disse den ulempen at de ikke er med blant Norbryggs definisjoner. Det er jo artig å kunne delta i en eventuell konkurranse om en skulle få til noe riktig godt.
Hva med APA, da? Jo, gjerne, men igjen er smaken litt delt der. Amerikanske og/eller tropiske humler er faktisk ikke noe alle er så glad i.
Heldigvis finnes det et øl som hverken er vanskelig å brygge eller vanskelig å like for nesten alle, og som dessuten er med på Norbryggs liste: Engelsk Golden Ale (EGA). Det har til og med ofte av de engelske bryggeriene blitt lansert som Summer Ale, så da må det jo være et riktig valg. Det er lyst, det er lett, og det har ikke merkelige og fremmede smaker - om man ikke vil, da, for du kan faktisk trå til med amerikanske humler, som noen fremdeles synes er merkelige og fremmede.
Et øl med ei kort historie
Den moderne gylne engelske alen har ikke de lengste historiske røttene. Den blei lansert som et alternativ til pils ("lager"på engelsk) av bryggeriet Golden Hill (i dag Exmoor) i 1986. Deres øl het ExmoorGold, og det blei ganske populært. Flere andre fulgte etter, og så tok det skikkelig av da Hop Back kom med sitt SummerLightning i 1990. (Fans av P.G. Woodehouse kjenner sikkert ei novelle med denne tittelen. Og ølet er faktisk oppkalt etter den.)
Nå var ikke ale med "golden" i navnet noe nytt og ukjent i England på denne tida. En kan finne flere engelske øl som har vært markedsført som "gyllent" tidligere, det tidligste faktisk langt tilbake på 1800-tallet. Men disse nye versjonene skapte etterhvert en bevissthet om "golden ale" som en egen øltype, og sånn sett virker det rimelig å si at EGA blei til som øltype i andre halvdelav 1980-tallet.
Definisjoner
Det er fristende å si at EGA er en øltype som bare venta på å bli skapt - og som måtte bli skapt i det pilsen var i ferd med å etablere dominans i England. Den engelske ølpaletten har mangla virkelig lyse typer; sjøl engelsk pale ale - eller bitter -er ikke noe egentlig lyst øl. Og mens den lyse pilsen etblerte sitt herredømme i verden forøvrig, tok det lang tid før den blei en favoritt blant engelskmenn. Men da den for alvor gjorde sitt inntog, mangla de engelske alebryggerne noe å stille opp med - og så måtte de jo skape noe, da.
EGA har vært karakterisert som en engelsk bitter minus krystallmaltet, og det er ingen dum første tilnærming til denne øltypen. I styrke ligger den fra like under 4% og opp til 5%, altså omtrent som en best bitter. Stort sett brygges den med kun basismalt,og det kan gjerne være en blanding av pale malt og pilsmalt. Litt hvetemalt kan godt brukes, også - og ingen lov forbyr å blande inn sukker om ølet skal lettes mest mulig. Om man synes fargen blir for blass, kan man til nød bruke litt av det lysere karamellmaltet, men ikke så mye at det gir merkbar karamellsmak.
Maltet skal ikke melde seg på som en kraftig bestanddel av aroma og smak, men skal ikke være helt fraværende. Gjæren skal heller ikke få lov til å tilføre noe særlig av fruktige estere. En løsning er da å velge en relativt nøytral gjær, som f.eks. Fermentis 05/WLP001 eller andre i denne slekta. ("Chico-gjær"kalles de gjerne, etter stedet der Sierra Nevada, bryggeriet de er hentet fra, ligger). Eller, hvis man vil være litt mindre kjedelig, i alle fall sørge for å gi den engelske favorittgjæren et gjæringsforløp som ikke stimulerer de verste eksessene. Start gjæringa relativt lavt, altså, og unngå stormgjæring i den øvre enden av anbefalt temperaturområde for den gjæren du bruker.
Hvis dette høres mistenkelig likt hva som gjelder for pils, er det ikke tilfeldig. Ølet skal være temmelig "reint", slik vi også forventer av en pils. På den annen side; hverken pils eller EGA skal være så reine at de blir kjedelige. Idealet er ikke et øl som smaker minst mulig; det skal smake av noe. Folk som sier de liker øl som smaker øl, liker gjerne EGA.
Humla skal helt klart hjelpe til med det. "Merkbar til kraftig humlearoma" sier Norbryggsdefinisjon. Det samme gjelder for humlesmak og bitterhet. "Moderate to moderately high" sier BJCP. Humla skal altså være med på å prege ølet, og den kan prege det mye
Når det gjelder valg av humletyper, står en fritt. En kan altså velge amerikanske humler i dette engelske ølet, og dermed ende opp med noe som er til forvekling likt en APA. Det kan synes litt rart, og noen vil si "feil". Men det speiler virkeligheta. Engelske bryggerier kvier seg åpenbart ikke for å brygge engelsk øl med amerikansk smak.
De to definisjonene er i det hele tatt så like at den eneste betydelig forskjellen er at du står friere i valg av humle når du brygger en EGA - sida du kan humle med engelske humler, også - og at du kan bruke en del karamellmalt i en APA. APA'en kan også være en del sterkere. Men det er altså ikke noe problem å brygge et øl som e rhelt innafor begge definisjonene. En kan jo diskutere om det hadde vært mulig å lage en definisjon som utelukka øl med dominerende bruk av amerikanske humler for å unngå denne overlappinga, men den diskusjonen hører ikke hjemme her.
Vannjustering, for dem som er opptatt av det
De aller fleste kan brygge greit øl med det vannet de har. Man må ikke drive med vannjustering for å få et drikkbart øl. Men det er gevinster å hente ved å gjøre det, så derfor litt kort om hva man da eventuelt skal tenke på når man brygger en EGA.
Mineralprofilen i bryggevannet påvirker smaken. Det dreier seg stort sett om forholdet mellom sulfat og klorid, og begge er det normalt så lite av i norsk vann at det ikke har noen merkbar virkning. Det kan være gunstig å tilsette noe, og da ville jeg hatt ei klar overvekt av sulfat over klorid, men jeg ville ikke gått til ytterligheter. Til et brygg på 25 liter tenker jeg at to teskjeer kalsiumsulfat og ei teskje kalsiumklorid blir passe. Det gir omtrent 100 ppm sulfat og 50 ppm klorid i 40 liter vann. (En kan forøvrig bruke noe magnesiumsulfat og/eller magnesiumklorid også, for å få en gunstigere balanse mellom magnesium og kalsium, men det er ei avveiing som ikke hører hjemme her.)
Det ideelle området for pH i mesken når du brygger lyse øl, ligger mellom 5,2 og 5,5. Sjøl i det vanlige bløte norske drikkevannet vil ikke det lyse maltet i en EGA klare å dra pH'en så langt ned, men bruker du salter som anbefalt over, kommer du nok i akseptabel nærhet, sida disse saltene senker pH'en noe. Du kan også bruke 2 til 4 prosent syremalt ("acidulated malt" på engelsk) i oppskrifta, eller du kan rett og slett tilsette syre. Bruk i så fall enten mjølkesyre eller fosforsyre.
Bruker du en oppskriftkalkulator, har den funksjoner som lar deg beregne effekten av ulike tilsetninger. Forøvrig finner du mer nerdete informasjon om disse temaene her.
Oppskrifter
EGA er nokså klart en av de øltypene hvor oppskrift spiller mindre rolle enn prosess. Men det betyr ikke at oppskrifta er likegyldig, og særlig humlevalget er viktig.
APA-oppskrifter finnes det rikelig med, og jeg ser ikke helt poenget med å gi noe som i praksis like gjerne kunne være en APA-oppskrift her. Så jeg vil begrense meg til å snakke om humling med engelske humler, eventuelt med mindre innslag av amerikanske humler for å gi en liten aksent.
Men vi begynner med gristen.
Halvparten pilsmalt og pale ale-malt er en grei løsning om du ønsker lite vekt på maltpreget, og du kan nok velge enda lysere løsninger, med noe sukker eller ris/malt, også. Når definisjonen sier "svak" maltaroma og -smak, betyr det at det bare er trenede smakere som skal kunne oppfatte det, så du kan gå langt i denne retningen. Maltaromaen kan gå opp til "tydelig", hvilket betyr at sjøl utrenede smakere vil oppfatte den uten problemer. Maltsmaken skal likevel ikke være sterkere enn "merkbar", som forteller at vi er i grenseland for hva den vanlige øldrikkeren vil kunne merke.
Det er sammenheng mellom farge og styrken på maltaroma og -smak, så vi får altså en skala fra det helt lyse og opp til "gyllen" (15 EBC). Det betyr at det er rom for en liten neve krystallmalt - eller noe i linja fra wienermalt over münchner til bisquit - og kanskje helt til amber. Men vær forisktig med mengdene.
Vil du amerikanisere ølet med transatlantiske humler, står du altså fritt til å gjøre det. Men om vi konsentrerer oss om engelske humler, er det sjølsagt først og fremst East Kent Golding og Fuggle som melder seg. Å blande dem er et klassisk grep i engelsk øl, men de jobber godt aleine, også. Vær klar over at Fuggle kan være litt spesiell; noen elsker den, andre hater den. Jeg synes massive doser kan være nydelig, men skal ikke si at det er noe alle bør prøve - og nok ikke i en EGA. Tørrhumling er lov i EGA, og Fuggle er en som fungerer fint til det.
Target er ei anna engelsk humle som er mye brukt, og som går godt sammen med EKG - og ikke bare som bitterhumle, sjøl om den gjerne omtales som det. Den kan bidra til engelsk appelsinmarmeladearoma, som du finner i mye engelsk ale. Challenger er også en klassiker, og lett å få tak i, som regel.
Ser du på aromakartene, er de nevte humlene tunge på urter, krydder, kvae - og litt "jordaktige", som noen sier. Kanskje kunne vi si "engelske"? Men detfinnes alternativer innafor utvalget av engelske humler. En som det kan være morsomt å prøve å lokke de litt sære aromaene ut av, er BramlingCross. Den skal gi noe mer frukt, som sitron og solbær - og loganbær. Et par andre er Jester- et avkom av Cascade - og Boadicea, som stammer fra ville japanske humler. Begge peker litt i retning amerikanske humler, men forvent ikke noen dramatisk effekt.
Nå finnes det flere engelske humle enn hva vi kanskje er vant til å tenke. Vil du utforske utvalget, kandu gå hit: https://www.britishhops.org.uk/varieties/
Sjølsagt kan en blande engelske humler med utenlandske. Vil du fore ut den engelske smaken med et innslag av amerikanske sitrustoner, er det ingen dårlig ide å blande EKG og Cascade, f.eks..
Noe det kan være verdt å tenke på, er hvilke humler du skal bruke når. EKG og Fuggle er ikke av dem somhar mest alfa-syre, men det kan likevel være lurt å bruke dem som bitterhumler, også. De kan nemlig gi fine kryddertoner når de kokes lenge, pga. innholdet av humulene og caryofyllene, i likhet med de tyske edelhumlene. Vil du i stedet gå etter de florale/fruktige tonene fra f.eks. Jester, kan det være lurt å bruke ei nøytral bitterhumle, som f.eks. Magnum.
Gjær har vi allerede snakka om. Opplagte valg er chico-typene og de vanlige engelske gjærtypene. Har du en favoritt du kjenner godt blant de siste, er det antakelig ikke dumt å bruke den. Da veit du hvordan du kan styre den, og unngå at den produserer for mye estere. Vil du ha ølet "reinest"mulig, tar du sjølsagt en chico-type. Definisjonen til Norbrygg åpner for restsødme og en FG opp til 1.016, så om du vil, kan du bruke en gjær som ikke har så stor appetitt på maltotriose - som f.eks. WLP002 eller Wyeast 1318 og beslekta typer.
Exmoor Gold og Summer Lightning erklassikerne innafor EGA. Oppskriftene er ikke merkverdige. Her er etpar forslag til hvordan du kan brygge disse ølene:
https://www.worcesterhopshop.co.uk/product-page/exmoor-gold-style-recipe-kit
https://www.thehomebrewforum.co.uk/threads/summer-lightning-recipe-clone.85750/post-881434
Sommeren nærmer seg. Det er lys i enden av tunnelen, og bryggere som vil ha noe å servere når vi når den, må begynne å tenke på hva kjelleren skal fylles med.
Det åpenbare valget av et passende øl på en varm sommerdag vil for de aller fleste være pils. Og det er ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er et godt øl å slukke tørsten med når sola steiker og man helst vil sitte i skyggen og ta livet med ro. De færreste vil takke nei til et duggfriskt glass gylden pilsner i den situasjonen - gitt at de drikker øl, så klart.
Men er det det beste alternativet når hjemmebryggeren skal forberede seg for sommeren? Pils er ikke det letteste ølet å få til, og mange vil hevde at du må ha mulighet til å gjære kaldt om det skal bli riktig.
Det siste kan nok diskuteres, men uansett: Det finnes lyse og lette alternativer til pilsen som ikke krever en kald kjeller eller avansert utstyr for temperaturkontroll. Kølsch, som er pilsens nærmeste slektning blant overgjæra øl, er et eksempel, men det er faktiskenda vanskeligere å få til enn pils. Så finnes det belgiske lyse øl som ikke trenger å være alkoholbomber - men ikke alle er så glade i den egne belgiske smaken, og om du skal brygge for den store sommerfesten, er det kanskje ikke så lurt å satse belgisk.
Amerikanerne har cream ale, amerikansk blond ale og amerikansk hveteøl som alle kunne være aktuelle, men for oss som Norbrygg-bryggere har disse den ulempen at de ikke er med blant Norbryggs definisjoner. Det er jo artig å kunne delta i en eventuell konkurranse om en skulle få til noe riktig godt.
Hva med APA, da? Jo, gjerne, men igjen er smaken litt delt der. Amerikanske og/eller tropiske humler er faktisk ikke noe alle er så glad i.
Heldigvis finnes det et øl som hverken er vanskelig å brygge eller vanskelig å like for nesten alle, og som dessuten er med på Norbryggs liste: Engelsk Golden Ale (EGA). Det har til og med ofte av de engelske bryggeriene blitt lansert som Summer Ale, så da må det jo være et riktig valg. Det er lyst, det er lett, og det har ikke merkelige og fremmede smaker - om man ikke vil, da, for du kan faktisk trå til med amerikanske humler, som noen fremdeles synes er merkelige og fremmede.
Et øl med ei kort historie
Den moderne gylne engelske alen har ikke de lengste historiske røttene. Den blei lansert som et alternativ til pils ("lager"på engelsk) av bryggeriet Golden Hill (i dag Exmoor) i 1986. Deres øl het ExmoorGold, og det blei ganske populært. Flere andre fulgte etter, og så tok det skikkelig av da Hop Back kom med sitt SummerLightning i 1990. (Fans av P.G. Woodehouse kjenner sikkert ei novelle med denne tittelen. Og ølet er faktisk oppkalt etter den.)
Nå var ikke ale med "golden" i navnet noe nytt og ukjent i England på denne tida. En kan finne flere engelske øl som har vært markedsført som "gyllent" tidligere, det tidligste faktisk langt tilbake på 1800-tallet. Men disse nye versjonene skapte etterhvert en bevissthet om "golden ale" som en egen øltype, og sånn sett virker det rimelig å si at EGA blei til som øltype i andre halvdelav 1980-tallet.
Definisjoner
Det er fristende å si at EGA er en øltype som bare venta på å bli skapt - og som måtte bli skapt i det pilsen var i ferd med å etablere dominans i England. Den engelske ølpaletten har mangla virkelig lyse typer; sjøl engelsk pale ale - eller bitter -er ikke noe egentlig lyst øl. Og mens den lyse pilsen etblerte sitt herredømme i verden forøvrig, tok det lang tid før den blei en favoritt blant engelskmenn. Men da den for alvor gjorde sitt inntog, mangla de engelske alebryggerne noe å stille opp med - og så måtte de jo skape noe, da.
EGA har vært karakterisert som en engelsk bitter minus krystallmaltet, og det er ingen dum første tilnærming til denne øltypen. I styrke ligger den fra like under 4% og opp til 5%, altså omtrent som en best bitter. Stort sett brygges den med kun basismalt,og det kan gjerne være en blanding av pale malt og pilsmalt. Litt hvetemalt kan godt brukes, også - og ingen lov forbyr å blande inn sukker om ølet skal lettes mest mulig. Om man synes fargen blir for blass, kan man til nød bruke litt av det lysere karamellmaltet, men ikke så mye at det gir merkbar karamellsmak.
Maltet skal ikke melde seg på som en kraftig bestanddel av aroma og smak, men skal ikke være helt fraværende. Gjæren skal heller ikke få lov til å tilføre noe særlig av fruktige estere. En løsning er da å velge en relativt nøytral gjær, som f.eks. Fermentis 05/WLP001 eller andre i denne slekta. ("Chico-gjær"kalles de gjerne, etter stedet der Sierra Nevada, bryggeriet de er hentet fra, ligger). Eller, hvis man vil være litt mindre kjedelig, i alle fall sørge for å gi den engelske favorittgjæren et gjæringsforløp som ikke stimulerer de verste eksessene. Start gjæringa relativt lavt, altså, og unngå stormgjæring i den øvre enden av anbefalt temperaturområde for den gjæren du bruker.
Hvis dette høres mistenkelig likt hva som gjelder for pils, er det ikke tilfeldig. Ølet skal være temmelig "reint", slik vi også forventer av en pils. På den annen side; hverken pils eller EGA skal være så reine at de blir kjedelige. Idealet er ikke et øl som smaker minst mulig; det skal smake av noe. Folk som sier de liker øl som smaker øl, liker gjerne EGA.
Humla skal helt klart hjelpe til med det. "Merkbar til kraftig humlearoma" sier Norbryggsdefinisjon. Det samme gjelder for humlesmak og bitterhet. "Moderate to moderately high" sier BJCP. Humla skal altså være med på å prege ølet, og den kan prege det mye
Når det gjelder valg av humletyper, står en fritt. En kan altså velge amerikanske humler i dette engelske ølet, og dermed ende opp med noe som er til forvekling likt en APA. Det kan synes litt rart, og noen vil si "feil". Men det speiler virkeligheta. Engelske bryggerier kvier seg åpenbart ikke for å brygge engelsk øl med amerikansk smak.
De to definisjonene er i det hele tatt så like at den eneste betydelig forskjellen er at du står friere i valg av humle når du brygger en EGA - sida du kan humle med engelske humler, også - og at du kan bruke en del karamellmalt i en APA. APA'en kan også være en del sterkere. Men det er altså ikke noe problem å brygge et øl som e rhelt innafor begge definisjonene. En kan jo diskutere om det hadde vært mulig å lage en definisjon som utelukka øl med dominerende bruk av amerikanske humler for å unngå denne overlappinga, men den diskusjonen hører ikke hjemme her.
Vannjustering, for dem som er opptatt av det
De aller fleste kan brygge greit øl med det vannet de har. Man må ikke drive med vannjustering for å få et drikkbart øl. Men det er gevinster å hente ved å gjøre det, så derfor litt kort om hva man da eventuelt skal tenke på når man brygger en EGA.
Mineralprofilen i bryggevannet påvirker smaken. Det dreier seg stort sett om forholdet mellom sulfat og klorid, og begge er det normalt så lite av i norsk vann at det ikke har noen merkbar virkning. Det kan være gunstig å tilsette noe, og da ville jeg hatt ei klar overvekt av sulfat over klorid, men jeg ville ikke gått til ytterligheter. Til et brygg på 25 liter tenker jeg at to teskjeer kalsiumsulfat og ei teskje kalsiumklorid blir passe. Det gir omtrent 100 ppm sulfat og 50 ppm klorid i 40 liter vann. (En kan forøvrig bruke noe magnesiumsulfat og/eller magnesiumklorid også, for å få en gunstigere balanse mellom magnesium og kalsium, men det er ei avveiing som ikke hører hjemme her.)
Det ideelle området for pH i mesken når du brygger lyse øl, ligger mellom 5,2 og 5,5. Sjøl i det vanlige bløte norske drikkevannet vil ikke det lyse maltet i en EGA klare å dra pH'en så langt ned, men bruker du salter som anbefalt over, kommer du nok i akseptabel nærhet, sida disse saltene senker pH'en noe. Du kan også bruke 2 til 4 prosent syremalt ("acidulated malt" på engelsk) i oppskrifta, eller du kan rett og slett tilsette syre. Bruk i så fall enten mjølkesyre eller fosforsyre.
Bruker du en oppskriftkalkulator, har den funksjoner som lar deg beregne effekten av ulike tilsetninger. Forøvrig finner du mer nerdete informasjon om disse temaene her.
Oppskrifter
EGA er nokså klart en av de øltypene hvor oppskrift spiller mindre rolle enn prosess. Men det betyr ikke at oppskrifta er likegyldig, og særlig humlevalget er viktig.
APA-oppskrifter finnes det rikelig med, og jeg ser ikke helt poenget med å gi noe som i praksis like gjerne kunne være en APA-oppskrift her. Så jeg vil begrense meg til å snakke om humling med engelske humler, eventuelt med mindre innslag av amerikanske humler for å gi en liten aksent.
Men vi begynner med gristen.
Halvparten pilsmalt og pale ale-malt er en grei løsning om du ønsker lite vekt på maltpreget, og du kan nok velge enda lysere løsninger, med noe sukker eller ris/malt, også. Når definisjonen sier "svak" maltaroma og -smak, betyr det at det bare er trenede smakere som skal kunne oppfatte det, så du kan gå langt i denne retningen. Maltaromaen kan gå opp til "tydelig", hvilket betyr at sjøl utrenede smakere vil oppfatte den uten problemer. Maltsmaken skal likevel ikke være sterkere enn "merkbar", som forteller at vi er i grenseland for hva den vanlige øldrikkeren vil kunne merke.
Det er sammenheng mellom farge og styrken på maltaroma og -smak, så vi får altså en skala fra det helt lyse og opp til "gyllen" (15 EBC). Det betyr at det er rom for en liten neve krystallmalt - eller noe i linja fra wienermalt over münchner til bisquit - og kanskje helt til amber. Men vær forisktig med mengdene.
Vil du amerikanisere ølet med transatlantiske humler, står du altså fritt til å gjøre det. Men om vi konsentrerer oss om engelske humler, er det sjølsagt først og fremst East Kent Golding og Fuggle som melder seg. Å blande dem er et klassisk grep i engelsk øl, men de jobber godt aleine, også. Vær klar over at Fuggle kan være litt spesiell; noen elsker den, andre hater den. Jeg synes massive doser kan være nydelig, men skal ikke si at det er noe alle bør prøve - og nok ikke i en EGA. Tørrhumling er lov i EGA, og Fuggle er en som fungerer fint til det.
Target er ei anna engelsk humle som er mye brukt, og som går godt sammen med EKG - og ikke bare som bitterhumle, sjøl om den gjerne omtales som det. Den kan bidra til engelsk appelsinmarmeladearoma, som du finner i mye engelsk ale. Challenger er også en klassiker, og lett å få tak i, som regel.
Ser du på aromakartene, er de nevte humlene tunge på urter, krydder, kvae - og litt "jordaktige", som noen sier. Kanskje kunne vi si "engelske"? Men detfinnes alternativer innafor utvalget av engelske humler. En som det kan være morsomt å prøve å lokke de litt sære aromaene ut av, er BramlingCross. Den skal gi noe mer frukt, som sitron og solbær - og loganbær. Et par andre er Jester- et avkom av Cascade - og Boadicea, som stammer fra ville japanske humler. Begge peker litt i retning amerikanske humler, men forvent ikke noen dramatisk effekt.
Nå finnes det flere engelske humle enn hva vi kanskje er vant til å tenke. Vil du utforske utvalget, kandu gå hit: https://www.britishhops.org.uk/varieties/
Sjølsagt kan en blande engelske humler med utenlandske. Vil du fore ut den engelske smaken med et innslag av amerikanske sitrustoner, er det ingen dårlig ide å blande EKG og Cascade, f.eks..
Noe det kan være verdt å tenke på, er hvilke humler du skal bruke når. EKG og Fuggle er ikke av dem somhar mest alfa-syre, men det kan likevel være lurt å bruke dem som bitterhumler, også. De kan nemlig gi fine kryddertoner når de kokes lenge, pga. innholdet av humulene og caryofyllene, i likhet med de tyske edelhumlene. Vil du i stedet gå etter de florale/fruktige tonene fra f.eks. Jester, kan det være lurt å bruke ei nøytral bitterhumle, som f.eks. Magnum.
Gjær har vi allerede snakka om. Opplagte valg er chico-typene og de vanlige engelske gjærtypene. Har du en favoritt du kjenner godt blant de siste, er det antakelig ikke dumt å bruke den. Da veit du hvordan du kan styre den, og unngå at den produserer for mye estere. Vil du ha ølet "reinest"mulig, tar du sjølsagt en chico-type. Definisjonen til Norbrygg åpner for restsødme og en FG opp til 1.016, så om du vil, kan du bruke en gjær som ikke har så stor appetitt på maltotriose - som f.eks. WLP002 eller Wyeast 1318 og beslekta typer.
Exmoor Gold og Summer Lightning erklassikerne innafor EGA. Oppskriftene er ikke merkverdige. Her er etpar forslag til hvordan du kan brygge disse ølene:
https://www.worcesterhopshop.co.uk/product-page/exmoor-gold-style-recipe-kit
https://www.thehomebrewforum.co.uk/threads/summer-lightning-recipe-clone.85750/post-881434
.)
