Vel, jeg er ikke helt enig her.
Malten trenger ikke ha vært spesielt mørkere. Det spesifiseres gjerne svært lys malt i gamle ipa-oppskrifter, gjerne såkalt "wind-dried". Stegmesket, ja, gjerne etter parti-gyle-metoden. Humlen var nok ganske sikkert EKG, som ble odlet fram sent på 1700-tallet. Man brukte ofte enorme mengder humle, og om en antar at humlen ikke hadde et spesielt lavt innhold av alfasyre, kan man anta at det var utrolig bittert når det var ferskt, men at det gjerne ble svært avrundet ved lagring. George Amsinck, som brygget i London på 1800-tallet Ga ut en loggbok hvor det bl.a. er en rekke ipa-oppskrifter. Det er ikke uvanlig med (omregnet) rundt 300-400 g Goldings til 23 liter, all humlen ble tilsatt som bitterhumle, tidlig i kokingen. I tillegg kom tørrhumling på fat.
Men, det viktigste her er gjæringen. Man hadde før 1880-tallet ikke ennå begynt å bruke rendyrket gjær, følgelig vil gjæren ha vært relativt forskjellig fra i dag. Brettanomyces-gjær har f.eks. fått navnet sitt fra nettopp "Britain", så man kan jo anta at det har vært vanlig med innslag av karakterer fra disse gjærtypene, særlig i lagret øl, siden berttanomyces jobber relativt sent. Temperaturkontrollen var selvsagt også noe mangelfull før kunstig kjøling ble innført (selv om man selvsagt visste om temperaturens innvirkning på ølet), så alt i alt er det vanskelig å si noe sikkert.
Det man selvsagt kan gjøre, er å brygge etter gamle oppskrifter med moderne ingredienser og utstyr, men å si noe sikkert om hvordan ting har smakt, det er jeg ikke enig i at man kan. Dagens ipa er i stor grad en amerikansk oppfinnelse, humlingen som typisk brukes (tilsetninger på forskjellige tidspunkter i kokingen), var ikke vanlig, og de fleste humletypene som brukes i dag ble ikke avlet fram før sent på 1900-tallet. Kanskje man kan komme nær en autentisk IPA, men det er umulig å være sikker.
Tusen takk for linken til boka! Jeg har tenkt på å kjøpe en nytrykket utgave av den, men det vil vel bli utsatt nå. Nå må jeg bare få nytt blekk i skriveren.